Noen dagers restferie i Sverige er unnagjort, og en stjerneklar natt sør for Strømstad ble dette bildet tatt. Eller rettere – ble disse tre hundre bildene tatt.

I gamle dager lekte vi oss av og til med stjernehimler og laaange lukkertider, gjerne over en time eller to. Film var ”treg”, og med resiprositetseffekten i tillegg (hvem husker hva det var..?) kunne lukkeren stå åpen lenge uten at bildet ble for lyst. Stjernene brant seg fast i emulsjonen på sin vandring over himmelen under eksponeringen, og ble til striper på det ferdige bildet.

Bildebrikkene i dagens digitale kameraer har ikke samme progressive resiprositetseffekt, og lukkeren kan ikke stå like lenge oppe med stor blender uten at bildet blir totalt overeksponert. I tillegg oppstår sjenerende digital støy i økende grad ved lange eksponeringstider.

Skal man lage slike bilder i dag, kan løsningen være å ta mange eksponeringer over lang tid, for deretter å ”legge dem sammen” til ett bilde i et spesialprogram, eller manuelt i et bildebehandlingsprogram slik jeg har gjort her. Det blir da en digital multieksponering der stjernene har beveget seg et ørlite stykke på himmelen for hver eksponering. De fremstår da til slutt som striper på det ferdige bildet.

  1. Suggererende effekt! Bra stjernehimmelen ikke sees slik i virkeligheten – da hadde vi vandret rundt som permanent hynotisert…

Pin It on Pinterest