Fullmånen som lyste opp nattehimmelen denne siste helga i januar var fantastisk. Månens bane er ellipseformet, og lørdag kom månen nesten 50 tusen kilometer nærmere jorden enn når den er lengst unna. Dermed lyste den omtrent 30% sterkere også.

Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har drømt meg bort ved synet av månen, men minnes spesielt én kveld veldig godt. I toppen av ei gran satt ei lappugle. Den tittet ned på meg mens jeg plasserte stativ og kamera i best posisjon. Dette var tiden da vi brukte film, og eksponeringen i slike situasjoner var nærmest et sjansespill.

Jeg lyktes, eller hva synes dere?