Dag Røttereng

Det var baksende vinger som vekket meg. Jeg åpnet øynene og stirret opp mot den lille åpningen i teltduken. Den var knapt synlig, det var fremdeles mørkt ute. Jeg lyttet intens – satt den rett utenfor? Med ett hørte jeg det første, prøvende kneppet. Så ett til, og enda ett, som ble avløst av klonken og deretter slipingen. Tiurspillet var i gang, rett utenfor teltveggen!

Like etter 03:30 landet tiuren rett foran teltet. Den skimtes bare som silhuett mot skogen bak

Kamuflasjeteltet var satt opp noen dager i forveien, hvor det etter sportegn å dømme kanskje kunne være plassen til én av tiurene på leiken. Jeg ankom teltet rett før solnedgang, i god tid før tiurene kom for å slå seg inn på nattkvistene sine rundt leikområdet. Etter litt organisering med plassering av fotostativer, liggeunderlag, sekk og klappstol på det sparsomme arealet, krøp jeg godt ned i soveposen. Det var første gang på omtrent tjue år at jeg var på tiurleik, og det ble behørig feiret med et glass rødvin!

Og nettbrett, selvfølgelig. Man må jo sjekke facebook , og chatte litt med Bernt Østhus , en annen naturfotograf som lå ute i samme ærend flere mil unna.

Tiurleik anno 2014: Facebook på nettbrett og et stettglass med rødvin

Tiuren utenfor teltet spilte ustanselig, mens grålysningen gikk mot soloppgang. Det flakset i vinger i trærne rundt meg, for røyene var på rekognosering etter storkar. Svakere, men godt hørbare, var det minst 6-7 andre tiurer i spill rundt om også.

Jeg satt godt plantet i soveposen på en lydløs campingstol og fulgte seansen gjennom teltgluggene og søkerne på to kameraer. Da sola rant, glødet granskogen i bakgrunnen mens “min” tiur poserte elegant i de blå skyggene i røsslyngen foran meg.

Tiur i soloppgang, og jeg har orkesterplass

Rett etter soloppgang landet den første røya i lyngen, noen meter fra den halvgale beileren som spilte som besatt. Hun strakte hals, vár og usikker, men godtok ganske snart kameraklikkene som blandet seg med tiurens knepping.

Røy blant røsslyng. Knapt noe i norsk natur er vel vakrere

Da røya ankom scenen, ble det ekstra fart på tiuren som jagde etter mens hun stadig flyttet seg unna. Nesten som for å erte stakkaren. Typisk kvinnfolk.

Flere røyer slapp seg ned fra trærne, og etterhvert kunne jeg telle fem eller seks av dem rundt sjefstiuren. Dette hadde jeg aldri opplevd før, jeg hadde ikke hatt hellet med meg i jakten på sjefen i tidligere år. Men ville jeg få se parring også?

Ikke rart tiurene er gale etter denne damen!

Joda, én parring fikk jeg sett, men typisk nok bak en busk som gjorde både fotografering og filming umulig. Opplevelsen fikk jeg imidlertid, men jeg håpet at neste natt jeg var ute ville jeg ha bedre hell.

* * * *

To netter senere var jeg tilbake i teltet. Ville jeg få se røyene igjen? Fotografere parring? Og fremfor alt – ville værvarslet slå til? Det var nemlig meldt snøvær, og det kunne bli interessant rent fotomessig. “Panorert tiur i snøvær”, det hadde vært noe det!

Allerede i to-tiden hørte jeg de første snøfillene spille mot telttaket. Nede i dypet av soveposen var det godt og varmt, tross kuldegradene utenfor. Jeg ble liggende å lytte til sonaten av snøen mot teltstoffet, og fantasere om bilder av tiur og røy i snøkav. Men vingeslag hørte jeg ikke. Det var merkelig stille.

Først i femtiden nådde kneppelyder ørene mine, og jeg ålte meg forsiktig opp i stolen foran kameraene. Landskapet var helt annereldes, det var vinter igjen.

Spillet var tamt, og ingen røy var å se. Var høneuka på hell, var det snart over? Mye kunne tyde på det, ettersom så mange røyer var nede hos sjefen to morgener tidligere. Kanskje hadde det meste skjedd mens jeg ikke var til stede? Typisk, i såfall.

Men snøbygene kom med ujevne mellomrom utover morgenen. Selv om det ikke var så stor aktivitet på tiurene, fikk jeg ihvertfall tatt panorerte bilder av tiur i bevegelse i snø.

Som et tog på skinner glir en spillende tiur gjennom snølandskapet

Mens spillet tidligere i uka holdt på til langt utpå formiddagen, døde det tidlig ut denne morgenen. Sjefen tok til vingene midt i en snøbyge, fløy tvers over myra og satte seg i ei furu for å beite barnåler. Han innså sikkert at det var slutt for i år.

Det gjorde jeg også. Men jeg hadde vært på tiurleik igjen, for første gang siden tidlig nittitall. Sannelig skal jeg tilbake igjen neste år, også!