Dag Røttereng

Jeg hadde ikke vært i Lofoten siden 2005, den gang i strålende sol og sommer. Nesten femten år hadde gått, og så fikk jeg med kort varsel tilbud fra WildPhoto Norway om å være med på en organisert tur dit i månedskiftet januar/februar 2019. Kalenderen ble ryddet, og dermed satt jeg på flyet til Bodø, for deretter å fly videre til Leknes på Vestvågøy. Men det var med en viss spenning jeg gikk ombord i flyet på Værnes for å fraktes nordover... i nyhetene meldte de om kraftige snøfall over Lofoten, med  rekordmye snø.

Og det ble som jeg fryktet – flyet videre fra Bodø var kansellert. De klarte ikke å holde flyplassen i Leknes fri for snø, så det var umulig å lande der. Og guidene som skulle hente meg satt dessuten fast i en snøfonn, uten muligheter til å komme seg løs før brøytemannskaper kom. Men brøyterne kjempet en fånyttes kamp for å holde veiene åpne. Flere tettsteder i Lofoten var isolerte på grunn av snømengdene og den store rasfaren.

Etter en ufrivillig men helt ok overnatting på hotell i Bodø, satte jeg meg i et Widerøe-fly på formiddagen dagen etter – flyplassen i Leknes var ryddet. Og guidene som skulle hente meg hadde fått hjelp og kunne møte opp for å hente meg. Et vintereventyr ventet.

Kontrastene til forrige gang jeg var i Lofoten kunne ikke vært større. Den gang opplevde jeg ikke en sky på himmelen på flere dager, og gresset var enkelte steder nesten brunsvidd. Nå var alt hvitt.

Rasfaren gjorde at vi hadde svært begrensede muligheter for å komme oss til de ulike hotspots som var planlagt for oppholdet. Men allerede første døgnet fikk jeg fyllt minnekortet i Olympus-kameraet med herlige motiver fra stranda ved Haukland.

Planen var å dra sørvestover i Lofoten og oppsøke de tradisjonelle motivene, men på grunn av rasfaren var veiene stengt. Vi dro derfor nordover mot Svolvær og fikk med oss glødende fjellrekker i kveldslyset ved Sildpollneset langs Austnesfjorden.

Etter noen dager ble det ansett for å være trygt å dra videre utover i Lofoten, og veiene ble åpnet. Turen gikk derfor ut mot Moskenes med Hamnøy og Reine.

På brua ved Hamnøy var det allerede minst ti-tolv andre fotografer da vi kom dit, en halvtime før soloppgang. Dette ikoniske motivet tiltrekker seg et utall fotografer fra hele verden gjennom hele året, og det tas titusenvis av bilder hvert år. Og selvfølgelig måtte jeg også ta noen 🙂

Men er det ikke typisk – rett etter at brøytebilen hadde skrapet asfalten bar for snø, mistet jeg kameraet i asfalten og knuste det.

En stor takk til Olympus Norge som hjalp meg etter uhellet!

At det var mange andre fotografer som var interessert i vinterbilder fra Lofoten, overrasket meg ikke. Men at det skulle være så mange droner der, dét hadde jeg ikke trodd! De fløy som en bisverm over hodene våre, lover og regler var visst ikke så nøye. Og jeg var ikke stort bedre... Jeg sendte min DJI Mavi Pro 2 opp over et snøkledd Reine og fikk fanget de glødende lampene der nede i en blå februarkveld.

Dagene ble flittig brukt, og jeg fikk OK bilder fra flere av de fineste hotspots som denne delen av Lofoten har å by på. Stjerneklar natthimmel fikk vi også, og jeg fikk testet den glimrende funksjonen "Live Bulb" som Olympus har. Topp, nå er det ikke lenger nødvendig å regne ut hvor lang eksponeringstid man trenger, det kan observeres på kameraets skjerm!

På turens siste kveld åpenbarte nordlyset seg også. Et fargesprakende lysshow jeg sjelden har sett maken til.

Seks dager i Lofoten var over, dager med fotoforhold av de sjeldne, med mer snø enn folk der oppe hadde opplevd på flere tiår. Takk igjen til Audun Lie Dahl i WildPhoto Norway Norge for en fin tur!

Og allerede om få måneder er jeg tilbake. Sommerferien i år legges nemlig til Lofoten 🙂

(Se et eget galleri fra Lofoten her)